I dag har forskning.no gått ut og kritisert Harald Eias program på mange tiltalepunkter, der det viktigste var at forskerne som var valgt ut (en filosof og en litteraturviter) ikke godt nok representerte norsk likestillingsdebatt. Jeg vil heller kritisere programmet for at det ikke klarer å knytte opp den kjønnsforskningen som blir portrettert og stortingsrapporten. Uten å ha sett videre på den, virker det ikke som rapporten slenger ut bombastiske utsagn og bør politikk, men heller legger ned et empirisk fundament. Eias program er unyansert, men kanskje han klarer å skape debatt innad i forskningmiljøene som... strømlinjeformer den samfunnsvitenskapelige kjønnsforskningen og gir den en mer entydig retning. Om Eia har det minste rett, er det ikke bare uenighet om hvilken forskning som må gjøres, men også premissene for denne forskningen.
Jeg må innrømme at jeg er særdeles skuffet over Cathrine Egeland som har cand. mag. i filosofi. En av filosofiens selvdefinerte oppgaver er å være en slags metavitenskap. Bærerne av kunnskapen om kunnskap. Det er naivt å tro at en kan isolere noen form for vitenskap fra sine røtter og konsekvenser. Som sosiolog må jeg ta hensyn til psykologi, biologi, matematikk (statistikk) og mer. Da skjønner jeg ikke hvordan en kjønnsforsker kan gjemme seg i sin egen lille boble.
