Det er nettopp blitt "ferie" for min del. De to eksamene mine er overstått, og jeg føler egentlig at det gikk ganske greit. Som den ofte kan, har den ledige tiden kastet meg inn i en verden av tanker som blomstrer ut av den kunnskapen jeg tilegnet meg før eksamen. Nå- vel. Dagens tema må jeg innrømme har kvernet i tankene mine i et år, men det å sette seg ned for å forfatte ett innlegg kan som mange av oss vet, være særdeles krevende.
Ideen vi skal meditere over i dag er egentlig de konservatives motto. Da konservativistene ble bevisste sin egen ideologi var vi allerede inne i det industrialiserte samfunn, og "tiden" aksellererte. Eller det vil si, tiden aksellererte jo ikke men utviklingen skjøt fart, og samfunnsendringene som kom gav liv til helt nyte tankesett og ideer. Sosiologien stablet seg på bena med kjemper som Emile Durkheim, Max Weber og Karl Marx, men samfunnsendringene skaper en motreaksjon. Min kunnskap går ikke langt nok til å hevde at dette var konservativismen, men en av de åpenbare lærdommene MÅ ha vært: At endring er uungåelig. Dermed er det ikke praktisk mulig å ønske å sette tiden, eller utviklingen i pausemodus, en må ta aktive svømmetak i motsatt retning. Kredoet blir; Å endre for å bevare.
Konservativismen er barnslig. Den er nemlig moralsk trangsynt. Den lever på forutsetningen om at et onde du kjenner til er bedre en et onde som kan komme i framtiden. En ide med åpenbare feil. For å ta dimensjonene etter tur;
I den romlige dimensjonen kan en si at; du trenger bare skue med et halvt øye ut over ditt eget rike for å se at status quo ikke er moralsk forsvarlig. Da som nå, ødsler vi med tildelte ressurser, og står passive og beskuer urettmessigheter som skjer over landegrensene. En ide om å "endre for å bevare" forutsetter at det er noe vi har lyst til å bevare. Dette i seg selv er et stort spørsmål, som på mange måter allerede er besvart. Hele ideologier er opprettet og avskaffet på grunn av at modige menn og kvinner har stilt dette spørsmålet, og deretter besvart det ved å delta i f- eks feminismen, eller bekjempelsen av apparteid. Vi trenger slett ikke se over landegrensene for å se at det er urettmessigheter som må til livs. Å si seg tilfreds med dette lands fordommer og ubalanserte rettssystem ville være like ille.
Når en tenker tiden som en dimensjon, vet vi at mange av de teknologier som vi benytter oss av i dag kan ha konsekvenser for framtiden. Vi må derfor alltid være overvåkne for våre egne handlinger nå, for å kunne ha det godt i framtiden. Dette høres jo faktisk ut som konservativismens hjertesak, men det forige argumentet kan like godt trekkes fram her, for hva er det egentlig vi må endre, og hva er det som skal bevares? Når vi på 70 tallet oppdaget at noen gasser ødela ozonlaget, kunne vi like godt sakt at vi ønsket å bevare bruken av gassene, og ikke at vi ønsket å bevare ozonlaget.
Men det var egentlig ikke de store trekkene jeg ville diskutere nå. Denne setningen har faktisk like store konsekvenser for oss alle personlig. Kanske enda mer for oss personlig. Vi har alle en identitet vi ønsker å utvikle eller bevare, men i mange tilfeller vil dette faktisk være det samme. Et moderne sekularisert samfunn setter nemlig krav til at sine borgere skal være både moralsk oppegående, være selvstenige, framsynt, snill, dyktig, utdannet og vellykket. Disse trekkene ligger i nasjonsidentiteten vår. Om vi i dag skulle skrevet en novelle om standardkvinnen i Norge, ville dette vært blant de gode egenskapene vi ville tillagt karakteren. Men de har forræderske trekk. Det går nemlig ikke ann å være snill, dyktig, velutdannet og oppegående uten å hele tiden utvilke seg. I karrieren vil en del av din identitet være å søke mot statig nye utfordringer, få gode karakterer eller bli forfremmet. I din moral vil du bestandig være nødt til å tillegne deg kunnskap fra nye hendelser, og for å være framsynt må du til stadighet på nytt dykke inn i en zeitgeist som stadig er på vandring mot noe nytt. Vi kan ikke engang kalle dette kapitalistisk tankegang. Det er en del av det jeg kaller det modærne utviklingsparadigmet. Om vi ser oss tilbake, er det kun for å få fotfeste for å se framover.
Når et moderne menneske søker å være seg selv, må det konstant være i forandring. Spørsmålene vi får fra barndommen til vi er voksne er framtidsrettet, og måler måloppnåelse. Hva vil du bli når du blir stor? Gikk det fint på eksamen? Har du gått opp i lønn? Har du fått deg uføreforsikring?
Den bråeste vendingen jeg kan se i vårt samfunnssyn er at forventningene til utvikling slutter når en blir gammel. Dette er for meg en motsetning, for hvorfor skal en ikke ha slike forventninger til mennekser selv om de har passert 67? For mange jeg kjenner har stagnert i både tanke og handling under mottoet: Jeg er for gammel til dette. Selvfølelsen deres har sunket til bunds med pensjonsutbetalingene, og de har i stor grad parkert seg selv forran tven. Jeg håper denne tankegangen er endret til jeg er gammel, for jeg har ikke tenkt til å bli avskrevet som en"gamling" med alle de fordommene det ordet medbringer.
