Slik jeg har forstått tankesmeden som blogg er den åpen for innspill og tanker i et vidt spekter. Når jeg så begynner min karriere som "blogger" med et dikt av Nordahl Grigh, henger det sammen med et interessefelt jeg har hatt i mange år. Når så i tillegg blogginnehaveren er min sønn som også er glad i dikt og de undringer som livet har å by på. Synes jeg at diktet så absolutt hører hjemme her og kan leses så ofte den nyskjerrige ønsker. Jeg kommer garantert tilbake med flere dikt, men også historier og tanker fra livets virkelighet og ikke minst dets skjørhet. Carpe Diem var ikke bedre før, og blir det neppe inn i fremtiden heller. Et tankekors er dog at flere sier det var "så mye bedre før", noe som etter min vurdering er en drøy påstand. Jeg vil siden komme tilbake med noen opplysninger som dokumenterer det motsatte. Dog har nok dessverre denne farsen fulgt menneskeheten og trolig vil dette fortsette inn i det uendelige, men det var ikke bedre før....i alle fall ikke det jeg mener å kjenne til.
Diktet synes jeg som mitt første innspill på denne bloggen skal dedikeres fra far til sønn. En ung mann jeg setter meget stor pris på og er utrolig glad i og som jeg er meget stolt over å være pappa til.
Ps. Fant noen bilder fra området som jeg legger ved.
http://www.seppola-kennel.com/21912528
Morgen over Finnmarksvidden
Ved gry, da vi kom på Bæskades,
røk der et uveir op.
Et piskende, vandrett snekòv
hvinte om fjellets topp.
Tungt støttet vi oss mot stormen,
tvugne at ta en hvil.
Renene vår var trætte
efter de dryge mil.
Kindenes hvite flekker,
fra andre morgeners frost,
sved i en naken smerte,
under den hårde blåst.
Føttene føltes døde,
nævene skrumpet blå.
Da jog en ild gjennem blodet!
Dette var det jeg så:
Lutende ned mot skavlen,
rakt mot det blinde kòv,
stod der en ren og veiret,
skrapet så med sin klov;-
og slik, med ett, som den hugget
dypt i den frosne grav,
spratt som lys mot mulen,-
klumper av blågrøn lav.
Å snestorm over Bæskades,
med fyk over fattig grønt,
dette er selve Norge,
frysende armt og skjønt!
En mor som i dødens kulde,
isnende hvit og stiv,
blotter sitt bryst mot barnet,
nærer det hun gav liv!
Men du mitt rotløse hjerte,
som jog din ren over fjeld,
fra veknende drøm om elskov,
til livets lyst for deg selv-
når har d u stått som renen,
diet den frosne død?
Hvor er din rett til landets
hellige savn og nød?
Og landet stirrer imot meg;
det gråner av stein og sjø-
I havkok gynger et drivgarn.
Blandt svaberg glimter en bø.
Blodslit takker for armod.
Stridt blir favnet av stridt.
Så nævn, i storm på Bæskades,
det du har bragt som ditt!
Intet gav jeg; men prøv meg,
kræv hvad jeg har og kan!
Kald på min ild og ungdom,
vi dem til deg, mitt land!
La meg få gi og elske,
ikke med døde ord,
men livet mitt som en kappe
over din nakne jord!
Nordahl Grieg
